Ingen vet hvor haren hopper

 

At ingen vet hvor haren hopper er en sannhet med få modifikasjoner selv om man med litt rutine og erfaring kan gjøre noen kvalifiserte gjett.  Tre-fire timer for sent til å treffe på optimale sporforhold ankommer jeg krysset i Stønnesbotn på Senja hvor friluftsmann og harejeger Stig Larsen venter og skal utgjøre rutinen som skal vise vei under vinterens siste harejakt.

 

-Hei, og velkommen, sier Larsen mens han og jaktkamerat Bengt-Ove Furuly fra Setermoen diskuterer om de skal ta med seg hundene opp i marka eller ikke.

-Du skjønner vi har allerede et par mann oppe i lia med hver sin hund, sier han før de blir enige om å vente med hundene som på sin side ikke virker særlig fornøyde når de skjønner at de ikke får være med, ikke i første omgang i hvert fall.

 

Mens vi spenner på oss trugene og tar fatt på den lille spaserturen fra veien og opp til bålplassen hvor resten av følget venter får jeg min første innføring i harejaktas natur.

Larsen har drevet med harejakt de siste 6 årene.

-Vi snakket om å gå til anskaffelse av harehund allerede for ti-femten år siden uten at det ble noe av det før jeg for seks år siden fikk min første harehund. 

Og det er ikke bare bare å skulle gå til anskaffelse av harehund.  Antall valper i alle raser har gått dramatisk ned de siste årene, ikke bare i Norge, men i hele Norden.

-Alle de tre norske harehundrasene betegnes som truede, sier Larsen som jobber aktivt med å rekruttere nye jegere til harehundmiljøet som i midt-troms kun teller en drøy håndfull jegere.

 

-Målet er å kunne få til en harehundklubb i løpet av overskuelig framtid. 

En av de nye jegerne som er på vei inn i miljøet er 14 år gamle Nils Evald Jensen fra Tranøy som kun har observatørstatus under dagens jakt.

-Jeg startet på jegerprøven for et par dager siden, sier han mens han prøvesikter våpenet til en annen av harejaktas fremtidige tradisjonsbærere, femten år gamle

Johannes Johansen fra Senjahopen.

-Jeg har lyst på hund, men får ikke lov hos mamma, sier Johannes og får litt verbalt tyn fra Larsen som har hatt med seg begge ungguttene på jakt flere ganger.

-De har begge vært med på jaktcampene som Tranøy Jeger og Fiskeforening arrangerer hver høst.  Og siden de begge viser sånn interesse for jakt og friluftsliv så har det blitt til at jeg har tatt dem med på turer.

 

Mens kaffekjelen putrer på bålet hører vi gjøet til dagens yngste deltaker litt lengre oppe i lia.  Ni måneder gamle Zorro har fått ferten av hare, men har latt seg lure og gått seg fast oppe under berget slik at eier Richard Hansen må hente ham ned.

Richard og Zorro har vært tidlig ute denne morgenen for å ha ferskest mulig spor å jobbe med.

Larsen forklarer at under inntrening av unge hunder er det viktig at de får best mulige betingelser og derfor har Zorro fått lov til å være først ute denne morgenen.

Mens kjele nummer to settes på bålet har Larsen og Furuly vært nede ved veien og hentet de litt mer rutinerte hundene Birk (3) og Lotus (6) for å plukke opp sporet av haren der unggutten Zorro måtte slippe.

 

-Som du ser så er dette en veldig sosial form for jakt, sier Larsen og sender et sukkersaltet harelår rundt bålet.

-Hele familien kan uten problemer være med og man trenger ikke å gå så veldig langt heller, sier han.

Når Larsen drar fram peilehalsbåndet skjønner Birk at nå er det like før det skjer noe og iveren øker.

-Hundene elsker å jakte, sier Larsen mens han setter på halsbåndet.  –Når de først har fått ferten av haren så er det umulig få dem inn igjen, da må man bare vente til de mister sporet eller til man har skutt hare.

 

Selve jakta foregår ved at man slipper hunden ut i terrenget for å finne spor etter haren som igjen fører hunden til harens dagleie.  Å finne sporet som fører til haren er ikke bare enkelt, harens bevegelsesmønster er innfløkt og går på kryss og tvers i terrenget.  Når hunden finner harens dagleie vil haren skremmes ut og hunden følger etter samtidig som den loser, det vil si gjør mens den springer etter og den virkelige jakta er i gang.   

Haren har egne veier i området og er man kjent kan man plassere seg på post der man regner med at haren kommer.  Hvis ikke må man vente til man oppdager et mønster i harens bevegelser før man kan gå på post.  En harelos kan vare i flere timer, gjerne hele dagen hvis man har en god hund som ikke mister sporet.  Haren på sin side har ingen problemer med å springe raskere enn hunden, med en toppfart på rundt 70 km/t er den Norges raskeste dyr, og den finner stadig vekk på finurligheter for å bli kvitt forfølgeren. I snitt vil haren hele tiden ligge 2-3 minutter foran hunden og slites ikke i nevneverdig grad av losen.

 

Mens hundene slippes ut i terrenget returnerer vi til bålet for å vente på at losen går.

-Vanligvis vil det ikke ta lang tid før hundene finner hare, sier Larsen. –Men nå har det vært mye aktivitet i området så det kan ta litt lengre tid.

Etter en liten time går losen og vi setter oss i bevegelse.

Larsen bruker peileutstyret for å finne ut hvilken retning hunden befinner seg i og om den fremdeles er på sporet. 

-Normalt sett vil haren bevege seg innenfor et avgrenset område slik at vi kunne satt oss på post like i nærheten, men nå i parringstida går den i mye større sirkler og er mer uforutsigbar i sitt bevegelsesmønster.  Larsen peiler og peiler uten å få inn signaler fra hunden, hvilket betyr at den er langt unna.

Vi beveger oss over en bakkekam og ned i et lite søkk på andre siden.  Der ser vi Birk på andre siden av søkket mens han klatrer oppover skråninga, over kammen og forvinner.

 

Et par timer senere er vi på sikkert spor av losen igjen.  Birk dukker opp like ovenfor oss i skogen på vei oppover mot det som ser ut som et loddrett berg. 

Mens han sikk sakker seg oppover står vi nedenfor og ser på at han klatrer over kanten og forsvinner nok en gang.

-Haren er et fantastisk dyr og en utrolig god klatrer, Larsen er full av beundring for den storvokste gnageren.

-Når vi sitter på post så hender det ofte at vi ikke skyter, men bare blir sittende og beundre dyret.  For Larsen handler det ikke bare om å fylle fryseren med kjøtt, naturopplevelsen er like viktig selv om man med jevne mellomrom må skyte hare for at hundene skal skjønne hva det hele dreier seg om.

I det formiddag går over i ettermiddag og lyset er i ferd med å gå i grått returnerer vi til utgangspunktet, krysset i Stønnesbotn, uten å ha sett snurten av hare.  Kanskje like greit med tanke på de mange påskeegg som skal legges i disse dager.

 

 

 

 

Bålkos:  Harejakt er en sosial og familievennlig jaktform hvor bålkosen ofte er like viktig som selve jakta.  Fra venstre:  Richard Hansen, Johannes Johansen, Stig Larsen og Bengt-Ove Furuly.

 

 

Damebesøk:  Ni måneder gamle Zorro er ikke helt uinteressert i den litt eldre Felicia som til alt overmål har løpetid.

 

 

 

 

Jegere   Harehundtreff:  At så mange som fire harehunder møtes hører til sjeldenhetene, i hvert fall i Nord-Norge.  Her er brorparten av harehundmiljøet i Midt-Troms samlet på ett brett.  Bak fra venstre Nils Evald Jenssen og Johannes Johansen. Foran fra venstre:  Stig Larsen og Birk, Richard Hansen og Zorro, Bengt-Ove Furuly og Lotus, Hugo Walberg og Felicia.

 

 

 

 

 

 

Klar  Endelig:  Når Stig Larsen henter fram peilehalsbåndet så vet Birk at det er ting i gjære.

 

 

Har peiling: Stig Larsen har peiling på både harejakt og hund.   Når losen går kan det gå timer uten at man ser hunden og da er peileutstyr en nødvendighet. 

 

 

 

Spor   Ingen vet hvor haren hopper:  Det er ikke så enkelt som å følge haresporene.  Harens bevegelsesmønster er både uforutsigbart og innfløkt.

 

 

 

Våpenstativ:  Våpnene fikk hvile under vinterens siste jaktdag.

 

 

Kortfakta:

Harejakt 

Sesong: 10/9-15/3

Antall felte harer 2006/2007:  22 900 (Kilde SSB)

Antall nyregistrerte harehunder av norsk rase i 2006:  200

Norske harehundraser:  Dunker, Haldenstøver og Hygenhund.

Antall valper de siste årene har gått så mye ned at alle de tre norske rasene betegnes som truede.

Norske Harehundklubbers Forbund har pr. i dag ca. 3500 medlemmer fordelt på 17 geografiske klubber fra Namdalen i nord til Sør-Vestlandet i sør.

 

Hare: (Lepus)

Orden av pattedyr som før ble regnet til gnagerne. Kaltes tidligere dobbelttannete gnagere pga. at de har to par fortenner i overkjeven, mens gnagerne bare har ett par. Omfatter harer, kaniner og pipeharer, fordelt på 11 slekter med 62 arter. Utbredt vesentlig over hele verden. Vanlige harer i Europa er;

Alminnelig hare (Nordhare) (Lepus timidus).

Felthare (Sørhare) (Lepus europaeus).

Polarhare (Lepus arcticus).

I Norge er «nordharen» den vanligste arten. Lengden varierer mellom 60 og 75 cm, og vekten kan bli opptil 5 kg. Pelsen skifter farge med årstidene; gråbrun om sommeren og snøhvit om vinteren. På deler av Vestlandet, bl.a. på Jæren hvor det sjeldent finnes snø, blir derimot harens pels gråblå om vinteren.

(Kilde:  Caplex/Wikipedia)

 

Tilbake